Denne teksten er lånt fra laivfabrikken!
Laiv er en type improvisert drama som foregår uten publikum, og uten fastlagt manus. Hver deltager har en rolle, en fiktiv person de later som de er gjennom hele spillets varighet.
Ordet "laiv" er en fornorsking av "live" i engelske "live role-playing". Vi bruker det som både substantiv og verb - "en laiv", "å laive" og kaller dessuten en person som deltar på laiv for "en laiver".
Slik foregår det:
Hver deltager har en rolle, og sammen har vi en ramme. Rollen kan for eksempel være "Bleeding Gums Murphy", sløy saxofonspiller, mens rammen er en jazzbule i Chicago på 70-tallet - inspirert av filmen "Blues Brothers".
 |
| Western-laiv (Wanted) |
Ofte leier eller bygger vi spillsteder så de minner om rammen - spiller alle vikinger, er vi gjerne i et langhus. Spiller vi et mordmysterie, kan vi være på et gammelt hotell eller en hytte. En jazzbule i Oslo kan for anledningen fungere som en jazzbule i Chicago.
Ofte kler vi oss også ut som rollene, og legger om kroppsspråk og ansiktsuttrykk så vi ligner på den personen vi later som vi er. Dermed kan en laiv ligne på en kostymefest eller temafest i passende omgivelser, bortsett fra at vi også spiller roller.
Til sammen blir rollene til et samfunn, med større eller mindre grupper. Vi fire, her, er en familie - mor, far og to barn. De tjue i uniform der borte er et kompani soldater. De to i hjørnet ... ikke spør hvem de er, de vil tydeligvis ikke forstyrres.
En laiv har gjerne noen arrangører - som legger forholdene til rette, og fordeler roller til deltagerene, og bestemmer rammen (en ætt samlet til juleblot i vikingtida? En gjeng universitetsansatte på krisemøte?). De er ikke regissører eller forfattere: når spillet har startet er det du som bestemmer hva rollen gjør.
 |
| Amerikansk borgerkrigs-laiv |
Fra spillstart til spillslutt opprettholder vi denne illusjonen for hverandre, ved å late som at vi er rollen, late som at vi lever på dette andre stedet, denne andre tiden, og ikke nevne et eneste ord som kan minne oss på hvem vi vanligvis er. Dermed kan vi skape eller gjenskape miljøer fra bronsealderen til samtiden, og historier fra action og spenning til psykologiske drama og det absurde.
Når mennesker møtes, skjer det gjerne ting. Når roller møtes, skjer det enda mer spennende ting. Gamle fiender trekker kordene til duell. Seks par sitter på en cafè - hver med sin samlivskrise, som må avklares før kvelden er omme. Femten beduiner røyker vannpipe i et telt og pruter over kameler, i det Aladdin kommer inn med en magisk lampe.
Hvorfor laive?
Rollespill er "spill" på samme måte som skuespill er "spill" - det er kreativt, lekende, levende. Mens skuespill er for å bli sett på - til "skue" - så gjøres rollespill for din egen del, for opplevelsens skyld. Men hva er da "poenget" med den opplevelsen?
 |
| Rokokko-laiv (Kjærlighet uten strømper) |
Det er ikke noe åpenbart svar: laiv er en kulturopplevelse, og forskjellige laiver vil gi forskjellige typer utbytte. En action-laiv vil gi spenning, adrenalin, en følelse av seier eller tap - som en action-film eller en fotballkamp, bare mer intens. En psykologisk samtidslaiv vil gi et perspektiv på hvordan mennesker tenker, føler, konfronterer vanskelige spørsmål - som et Ibsen-drama, bare tettere på deg selv. En romantisk laivkomedie vil gi minner om sukkersøte scener, anekdoter å tenke på og le av, en uskyldig flørt - som en av Woody Allens filmer, kanskje, bortsett fra at du var der og opplevde det selv.
Dessuten er laiv sosialt. Du spiller sammen med folk du kjenner, eller du blir kjent med nye folk gjennom å spille. Etterpå tar vi oss gjerne en øl, snakker om opplevelsen, og finner ut hvem menneskene bak maskene er.
Akkurat som med bøker og film foretrekker forskjellige folk gjerne forskjellige ting. Men vi tør si dette: laiv er en sterkere kulturopplevelse enn de fleste andre - mer virkelig, mer personlig, mer demokratisk. Det oppleves nærmere, føles mer intenst, og du får også kjenne noe av skapergleden til forfattere, regissører og skuespillere.
Men... er det ikke vanskelig?
 |
| Fantasi-laiv (Legender) |
Nei. De færreste deltagerene på en laiv vil ha særlig erfaring fra teater og skuespill. Det er ikke "amatørteater" - det finnes ikke profesjonelle laivspillere! - men noe annet, en annen måte å være, spille og fortelle på. Det er ingen kritikere som bedømmer hvor "godt" du spilte - du bedømmer selv hvor godt du hadde det!
De første fem minuttene av en laiv oppleves gjerne litt forvirrende, men de fleste forstår hvordan å spille raskt og intuitivt. Har du, som barn, lekt "mor, far og barn" eller "cowboy og indianer"? Så har du allerede laivet.
 |
| Sci-Fi-laiv (Kybergen) |
Det betyr ikke at laiv er (bare) en barnelek - spillet byr på mange utfordringer: å sette seg inn i et helt annet menneskes måte å tenke og være på, å finne "tonen" sammen med medspillerene, å finne seg eller sy det perfekte kostymet, å gjengi rollens samfunn og personlighet i kroppsspåk og talemåter og handlinger, å skape en fortelling i fellesskap. Slike utfordringer blir spennende nettopp fordi det ikke er kritikere til stede - du kan ikke spille "feil", men du kan alltid spille noe nytt.
 |
| Laivslutt! |
