Norges Dæmring

Wikipedia har en kortere fin artikkel om unionen med Sverige. Kjekt å ha tittet på om man skal spille en politisk interessert.

"Unionen mellom Sverige og Norge var en forening mellom de to kongerikene Norge og Sverige fra 1814.

De to landene besto som separate, selvstendige stater, men i personalunion med én felles monark. Unionen blir av og til betegnet som «Sverige-Norge», men betegnelsen er misvisende fordi den antyder én samlet statsdannelse, i likhet med Danmark-Norge.

Sverige og Norge hadde tidligere ved to anledninger vært forent under samme krone, fra 1319-1343, og kortvarig under Karl Knutsson fra1449-1450, i opposisjon til Christian av Oldenburg, som av danskene var valgt til ny konge av Kalmarunionen.

Norge hadde kommet i union med Sverige ufrivillig og som en følge av Napoleonskrigene. Norge hadde inntil 1814 vært i union medDanmark, men som en følge av at Danmark-Norge sluttet seg til den tapende side (Napoleons), lovet stormaktene (Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen) at Norge skulle overføres til Sverige som påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning til Sverige for tapet av Finland i 1809

Bakgrunn

En svensk hær under tronfølgeren, Karl XIV Johan, deltok i sluttkampene mot Napoleon. Etter de alliertes seir ved Leipzig i 1813 gikk svenskene nordover mot Danmark, som måtte akseptere Kielfreden 14. januar 1814. Ett av fredsvilkårene var at kong Frederik VImåtte avstå Norge til kongen av Sverige, men uten de norske bilandene Grønland, Island og Færøyene.

Nyheten om Kielfreden vakte forbitrelse i Norge, og stattholderen, prins Christian Frederik, satte seg i spissen for en norsk selvstendighetsbevegelse. Siden den svenske hæren under Karl Johan fortsatt var med i kampene på Kontinentet, fikk nordmennene tid til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik sammenkalte den grunnlovgivende Riksforsamlingen påEidsvoll. 17. mai 1814 ble Grunnloven undertegnet og Christian Frederik valgt til norsk konge.

I juli gikk Sverige til krig for å tvinge Norge inn i unionen, slik det var bestemt i Kiel-traktaten. De svenske troppene var overlegne i antall og erfaring og rykket raskt frem i Østfold. Etter to uker måtte Norge be om forhandlinger, og våpenstillstand ble inngått ved Mossekonvensjonen 14. august. Konvensjonen innebar at Norge måtte godta en union med Sverige – ikke etter Kiel-traktaten, men på nye vilkår som sikret landet en formell likestilling i en personalunion. Norge fikk beholde sin nye Grunnlov, med de forandringer som ble nødvendige som følge av unionen. Christian Frederik forpliktet seg til å overgi sin utøvende makt til Stortinget og forlate landet. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt 4. november 1814, og samme dag valgte Stortinget kong Carl XIII av Sverige til ny norsk konge.

Unionen i praksis

Unionsvilkårene som var avtalt i Moss og fastlagt i den reviderte Grunnloven og Riksakten ga Norge en langt mer selvstendig stilling enn tilsiktet i Kiel-traktaten. Norge gikk formelt (men reelt under tvang) frivillig inn i en personalunion med Sverige. De to statene hadde bare kongemakten og utenrikstjenesten felles. Utenrikstjenesten var direkte styrt av kongen gjennom det svenske utenriksdepartementet, en ordning som senere skulle bli årsak til økende norsk misnøye og ende med unionsbruddet i 1905. For øvrig var statsadministrasjonen og alle statlige institusjoner rent norske, også forsvaret og finansvesenet.

Etter Grunnloven skulle kongen selv velge sin regjering. Som følge av at kongen det meste av tiden residerte i Stockholm, måtte en norsk statsrådsavdeling med statsministerenholde til der. De øvrige statsrådene bestyrte departementene i Christiania, og møttes under ledelse av stattholderen. Stattholderembetet ble i begynnelsen besatt av svensker, senere av nordmenn, men var lite velsett i Norge

(under laiven har det foreløbig kun vært besatt av svensker!)

Et viktig poeng med unionen var at Norge hadde langt mer radikale og demokratiske lover enn Sverige. Den norske Grunnloven av 1814 var klarere i maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Et annet eksempel er at mange flere hadde stemmerett i Norge enn i Sverige.

Karl Johan forsøkte i sin regjeringstid å knytte de to statene tettere sammen gjennom sin amalgasjonspolitikk, men Stortinget avviste konsekvent alle slike fremstøt med sin grunnlovskonservatisme. Det kom ofte til konflikt mellom kongen og norske selvstendighetsaktivister i og utenfor statsstyret. Det bidro også til høyt konfliktnivå at han lenge bekjempet norske symbolsaker som 17. mai-feiringen og flaggsaken."